Hernblogg

Hernblogg

En blogg med utfall og innfall


Mitt røde hjerte av Karita Bekkemellem

LitteraturOpprettet av Meg selv 24 nov., 2009 22:19:29

Mangeårig stortingsrepresentant og to ganger statsråd Karita Bekkemellem ga i høst ut boken ”Mitt røde hjerte”. Boken var tenkt utgitt i forkant av høstens stortingsvalg, men om det var lojalitet til, eller press fra Arbeiderpartiet eller det enkle faktum at bøker selger best i november og desember som var avgjørende for endring av utgivelses tidspunkt vites ikke.

Jeg har nok hørt til de som synes at Karita Bekkemellem ikke har gjort en særlig god figur etter at hun måtte gå av som minister og gå tilbake til Stortinget. Selv om vi nok i bunn og grunn har samme politiske ståsted, på høyresiden i Arbeiderpartiet, hvis den fins da, har ikke hun vært helt min type. For meg har hun vært den tabloide ”kjole-Karita” Og kanskje derfor hadde jeg overhode ingen planer om å lese boken.

Min intensjon var altså ikke å lese boken og det tvitret jeg om:


Følgende twitter-samtale utspant seg i da

Min svoger replyet følgende: Du skal ikke lese boken fordi...?

Jeg svarte da: fordi det finnes en rekke bøker som jeg skal prioritere før jeg eventuelt leser Bekkemellems

Min svoger: Personlig skjønner jeg aldri at folk twittrer om hva de *ikke* leser/skal lese; jeg ønsker kvalifisert veildning :-)

Jeg: Du har et poeng, men så er du mer prof enn meg på dette med sosial medier ;-)

Men tilbake til det denne blogposten skal handle om: Karita Bekkemellom og hennes bok

Men nå er verden slik skrudd sammen at min svoger tenkte at den boken skulle jeg få, og han satt seg til og med fore å få et signert eksemplar med personlig hilsen fra forfatteren til meg. Så når boken dukket opp i postkassen var det ingen veg tilbake.

Følgebrevet fra min svoger

Personlig hilsen fra Karita

Boken ble for meg en todelt opplevelse både positivt og negativ.

Hun skal ha for at hun tør. At hun åpent skriver om sin tungt alkoholiserte far som sleit familien i stykker og om sine problemer i barne- og ungdomsår synes jeg var positivt. Hun hadde nok ikke den beste starten på livet og det er ikke mange med hennes bakgrunn som når så langt som hun har gjort. Jeg synes det et tøft av henne å beskrive voldtekstforsøk, depresjoner og selvmordsforsøk. Hvordan hun opplevde det å komme som fersking på Stortinget etter at hun som frisk og freidig AUF-kandidat hadde kjibbet ut en veteran i nominasjonsmøtet. Arbeiderpartiet har aldri vært og kommer nok aldri til å bli en søndagsskole. Noen mener at FrPs Mette Hanekamhaug er den nye Karita; ung og frammatstormende rikspolitiker fra Molde. Det er en fornærmelse mot Karita Bekkemellem. Karita hadde nok en mye mye tøffere start på livet enn denne smågodt spisende Hanekamhaug. Og slik ballast er viktig når en skal representere folket.

Hennes tid som statsråd blir også grundig beskrevet uten at jeg har tenkt å nevne det noe særlig

Hun tør å tale sin egen sak, hun skriver det hun har opplevd fra sitt eget ståsted, det gjør jo i og for seg alle som skriver om seg selv. Boken kunne godt ha hett: ”Slik jeg ser det”. Det som jeg opplever som den største svakheten i boken er at hun overhode ikke evner å påpeke noen feil i det hun har gjort. Av og til sitter jeg med følelsen at hun løfter seg selv ved å tråkke på andre. Greit nok er hun såret og skuffet over at Jens Stoltenberg ofret henne for å sette inn en totalt ikke kvalitetssikret person som forsvant like fort som hun kom inn. Men at denne sårheten og bitterheten skal være så framtredende i det hun skriver om sin siste periode på Løvebakken har jeg lite forståelse for. Jeg stemte på henne og jeg hadde forventet meg at hun var mer takknemlig for at hun hadde sete i landets nasjonalforsamling. At Jens Stoltenberg ikke er så flink på det medmenneskelige plan får vi alle leve med. Han er statsminister og ikke kontaktlærer for en gruppe elever på 4. årstrinn på en skole.

Ellers er jeg en smule urolig over at hun omtaler Carl I Hagen og Lodve Solholm (begge FrP) slik hun gjør. De synes sikkert det er strålende og bli omtalt av henne, og spesielt at hun i 1983 hadde stemt på FrP. Dette illustrere nok det at det er mange som har flørtet med FrP uten å se faren det innebærer.

For å konkludere: Karita Bekkemellems bok var en tankevekker og hun er nok dønn ærlig. Hun står for det som hun ar skrevet. Så får jeg heller mislike deler av boken. Verre er det med Åslaug Hag som har skrevet en ”roman” om sin tid i regjering. Feigt og tullete.

Hvis noen spør: ”Mitt røde hjerte” anbefales.

  • Kommentarer(4)//blog.hernborg.com/#post10